Historisk oppsummering
Om brennevin, Akevitt, Løiten Brænderi, Vinmonopolet m.m.

Mot indvortis Kranchdom
Det er ingen som vet når brennevinet kom til Norge for første gang, Den første gang vi med sikkerhet vet at det fantes Akevitt i Norge, var i 1531. Da sendte høvedsmannen på Bergenhus, dansken Eske Bille, brev til erkebiskop Olav Engelbrektsson. I brevet forteller hr. Bille at han oversender noen edle dråper "som kallis Aqua vit" og som kan kurere "alle hende Kranchdom som iht Menniske kandt haffue indvortis".
Allerede her ser vi det latinske navnet "Aqua Vitae" i bruk, det betyr direkte oversatt "livets vann" - og dette navnet har blitt stående selv om brennevinets helbredende kvaliteter forlengst er blitt avsannet. Så veldig lenge siden det ble avsannet er det forresten ikke, under forbudstida, fra 1919 til 1926, kunne brennevin bare skaffes legalt på resept fra lege...

Edle dråper fra Hedmarken

Ikke før omtrent hundre år etter hr. Billes brev begynner hemmeligheten ved fremstillingen av de edle dråper å bli kjent utover landet, og den brer seg etter hvert også til Hedmarken. Den første gang vi med sikkerhet vet at det fantes apparatur for brennevinsproduksjon i Løten var i 1693. Drøye 60 år etter, i 1756, tyder kildene på at det fantes brennevinsapparat på hver eneste gard i bygda...
Hva var så grunnen til denne rivende utviklingen, og hvorfor akkurat på Hedmarken og spesielt i
Løten? Det er i alle fall lite som tyder på at Hedmarkingene var spesielt drikkfeldige, så forklaringen må nok ligge andre steder:

Råvarer og marked
For det første hadde Løten, da som nå, rikelig med korn, og i begynnelsen var dette eneste råvare i brenneprosessen. Riktignok hendte det at det var uår der avlingene slo feil. Dette førte til flere forbud av to-tre års varighet på begynnelsen av 1700-tallet, men stort sett var avlingene bra over Hedmarken selv i dårlige tider, og Løtensokningene brente ufortrødent videre, forbud eller ikke.
For det andre fantes det et marked; avstanden til Østerdalen - der korn så å si konstant var en mangelvare - var kort, og det visste Løtensokningene å utnytte. Brennevinsfremstillingen var med andre ord en viktig attåtnæring for bøndene, som allerede på denne tiden eksperimenterte med ulike smakstilsetninger i form av fenikkel, karve og andre krydderier.

Fyll, forbud og forordninger
I 1756 ble det igjen innført forbud mot brenning i Norge. Dette tok man i Løten med knusende ro og brente som før. Det var jo slett ikke første gang noe slikt skjedde.
Denne gang skulle imidlertid forbudet vare helt til 1816, og grunnen var ikke kornmangel, men at fyll hadde blitt et problem så å si over hele landet. Det skulle bli 60 turbulente år for Løtenbøndene, år med stadig nye ransakelser, beslag og anmeldelser for brenning. Løiten Brænderi ca 1880I 1816 gjorde så myndighetene helomvending, og satset på beskatning av brenning og krav om minstekvanta ved salg, heller enn forbud. Stadig strengere lover og forordninger innføres, og småbrennerienes tid er for alltid forbi i og med Lov angaaende Brændeviins Tilvirkning og Omdestillation av 1848. Den krever et minste produksjonskvantum på 1500 potter (1448 liter) pr. døgn, en umulig mengde for et gårdsanlegg.
Dermed lå veien klar for bondesamvirket Løiten Brænderi, som ble opprettet i 1855, på en tid da poteter også var i ferd med å overta som råvare, - heller ikke dette noen mangelvare i distriktet.

Karve, Løwlie og etablering i Hovedstaden
Allerede i 1856 produserte Løiten Brænderi et utvalg likører, karveakevitter og andre ferdigvarer. Det fortelles imidlertid at mange av produktene langt fra var velsmakende, og at Anders Løwlie, bestyrer fra 1865 til 1924, tidlig fattet interesse for å forbedre dem. Akevitten skulle likevel bli hans hjertebarn, han eksperimenterte stadig med kryddertilsetninger og han reiste på flere ekspedisjoner for å finne de beste urtene. Karven som skulle danne basis for Løitens etter hvert så berømte akevitt fant han for eksempel på Dovre.
Etter hvert ble konkurransen i brennevinsmarkedet så sterk at man besluttet å opprette en egen avdeling i Christiania. I 1874 kjøpte man derfor Karl XII gt. 7, der Løiten Brænderis Destillasjon ble anlagt. Dette ga rimeligere transport, i og med at man bare fraktet ren 96% sprit fra Løiten til hovedstaden, det ga en egen engros-avdeling nær utsalgsteder og utskipningshavn, og det ga nærhet til forskningsmiljøene. På Løiten Brænderis Destillasjon foregikk det etter hvert krydring, forskning, og distribusjon under Anders Løwlies dynamiske ledelse, og der ble Løitens berømte akevitter utviklet til sin endelige fullkommenhet. Oppskriftene som ble utviklet der, og som senere ble overtatt av Vinmonopolet i 1927, voktes i dag nidkjært av nevnte statsinstitusjons produksjonsselskap Arcus, som krydrer etter nøyaktig de samme reseptene i dag som den gang.

Lagring, Linie-effekt og hemmelige ingredienser
Selv om selve akevittresepten -oppskriften- er hemmelig, vet vi ganske mye om prosessen. Først laget man et destillat av Dovre-karven og de andre urtene og smakstilsetningene. Dette ble lagret en viss tid før det ble tilsatt finsprit og destillert vann, og igjen tappet over på fat for modning, nå med en styrke på omtrent 60%. Først etter å ha blitt modnet ved lagring, ofte i mange år, ble akevitten nok en gang tilsatt destillert vann til den holdt 41,5% og deretter tappet på flasker.
I det hele tatt var og er modningen av den største betydning. Her spiller både lagringsfat, temperatur, tid og lagringsmåte inn. Også her ble det gjort utallige forsøk, men man endte etter hvert opp med å bruke gamle sherryfat av eik, lagret i eget rom over fyrhuset i destillasjonen.

Linie-akevitt er egentlig en egen lagringsvariant som på en genial måte kombinerer glimrende råvarer, lagringstid, sherryfat, temperatursvingninger og bevegelse. Det fortelles mange, tildels svært fantasifulle historier, om hvordan linie-effekten ble oppdaget. Mest sannsynlig er vel denne:
Man hadde selvsagt brennevin i lasten på seilskutene, både til konsum for offiserer og manskap (både som del av lønna, som nytelsesmiddel og som legemiddel blant annet mot sjørbuk) og som eksportvare. Så ville tilfeldighetene at et eike-fat med akevitt som hadde vært "over linien", -et sjømannsuttrykk for ekvator-, forble udrukket eller usolgt. Ved hjemkomst ble det åpnet, og man oppdaget at det hadde fått en fyldigere, rundere og rikere smak enn akevitt som "bare" hadde vært lagret på land...
Den første til å utnytte denne effekten kommersielt var Jørgen Lysholm i Trondheim, men Løiten var ikke sene om å komme etter. Linieakevittene var imidlertid ikke noe umiddelbar suksess fordi de var skrekkelig dyre. Løiten Linie kostet faktisk mer enn Løiten 20 aar, et merke som ikke produseres mer...
Løiten og Lysholm var på ingen måte de eneste brenneriene i landet. Det fantes ved århundreskiftet 23 brennerier i Norge, nokså likelig fordelt på Hedemarken, Oppland, Østfold og Trøndelag.
Likevel sto Løiten i en særstilling. Blant annet var dette eneste brenneri med eget videreforedlings-anlegg i Christiania, man hadde også agenter i de fleste store havner rundt i verden og Løiten oppnådde etter hvert svært stor anseelse både i inn- og utland, spesielt for sin akevitt. Man produserte imidlertid mange andre merker, både likører, Cognac og whisky ble solgt i store mengder på hjemmemarkedet.

Forbud og monopol
Etter stor politisk strid inntrådte et midlertidig brennevinsforbud i Norge i 1916. En folkeavstemning i 1919 ga 62% flertall for forbud, og vi fikk den egentlige forbudstida fra 1919 til 1926. I denne tida var hetvin og brennevin bare tillatt som legemiddel i Norge. Dette førte selvsagt til sterk nedgang på hjemmemarkedet, men at Løiten Brænderis Destillasjon var oppfinnsomme i kampen for sin sak viser at de distribuerte ferdigtrykte resepter til alle landets leger: "Til medisinsk bruk utbedes ..... flasker Løiten ......."

I 1922 ble Vinmonopolet opprettet. Dette skjedde som resultat av at Norge var forpliktet til å ta hetvin og Cognac fra Frankrike i bytte for fisk, noe som selvsagt var et problem for et land med forbud! Derfor ba da også Norge så pent om å få oppgjør i form av penger, men franskmennene var kompromissløse: "ta imot våre varer som før, -eller la fisken råtne", var svaret man fikk fra den kanten.
-Og man kunne jo ikke la fisken råtne... Vinmonopolet skulle også forsyne apotekene med sterke drikkevarer, for brennevin ble fortsatt sett på som medisin, og kunne kjøpes på apoteket hvis man hadde resept fra en lege.

I en ny folkeavstemning i 1926 ble det 56% flertall mot forbudet, som dermed ble opphevet. Vinmonopolet fikk i denne forbindelse enerett på både produksjon og omsetning av vin og brennevin i Norge, og overtok Løiten Brænderi Destillasjon i 1927. Dette ble Vinmonopolets første produksjonsanlegg i Oslo. Løiten var for øvrig det siste uavhengige brenneriet som ga etter for statsmonopolet. Først etter iherdig motstand og et høyesterettsvedtak i Vinmonopolets favør ga man etter.

Anlegget i Løten forble imidlertid på private hender, og fortsatte å produsere sprit, nå på lisens for Vinmonopolet. Det ble drevet som aksjeselskap, i hovedsak med bønder fra Løten og nabobygdene som aksjonærer. Anlegget slik det står i dag har kapasitet for 4000 liter 96% sprit daglig - vel å merke uten skiftarbeid.

Det hører også med til historien at Vinmonopolets produksjonsavdeling på slutten av 1990-tallet ble skilt ut som eget selskap under navnet Arcus, ettersom produksjonsmonopol ikke er i tråd med EØS-reglementet. Dermed er Vinmonopolet nå en butikkjede med med enerett på salg av Vin, hetvin, sterkøl og brennevin i Norge, mens det etter hvert har kommet flere destillerier og brennerier. Arcus er imidlertid den desidert største av disse, og det er de som produserer alle Løitenakevittene i dag. 

Bygget i krigens aar...
I mellomkrigstida var arbeidsledigheten stor over hele landet, og for å bøte på økonomien tydde etter hvert mange til bærplukking. Store mengder bær ble i disse årene solgt til blant annet Storbritannia, men etter hvert gikk eksporten i stå på grunn av stor konkurranse om markedene.
Allerede midt på trettitallet begynte man derfor å sysle med tanken på å produsere saft og vin for hjemmemarkedet på Løiten Brænderi, og man startet opp med en ganske beskjeden saftpresse i 1937. Aktiviteten vokste jevnt i noen år, men planene for en ytterligere utvidelse ble i alle fall midlertidig stanset av krigsutbruddet i 1940.
Matknappheten under annen verdenskrig skulle imidlertid etter hvert fremskynde heller enn bremse utviklingen av konservesfabrikken. Blant annet begynte man å produsere gulrotsaft som ble sendt til storbyene som vitamintilskudd for underernærte barn. Dessuten ble man pålagt av okkupasjonsmakten å lage syltetøy og ulike surrogater, deriblant kriseproduktet "potetfnokk" -en form for mel-erstatning. I tillegg skulle man koke og hermetisere poteter som ble sendt til østfronten som mat for tyske soldater, -og til alt dette trengtes mer plass. Derfor ble brenneriet påbygd i 1941, noe som skulle danne grunnlag for det store industrieventyret på femti- og sekstitallet, da Løiten Brænderi var landets største og mest moderne konservesfabrikk, med bortimot 120 ansatte i frukt- og bærsesongen om høsten, og rundt 70 personer på lønningslista hele året.
Nå ble saft og syltetøy fra Løiten et begrep ensbetydende med kvalitet, særlig hos storhusholdninger, men også svært mange husmødre kjøpte etter hvert husholdningsprodukter fra Hedmarksbygda.

Siste kapittel - og en ny æra kommer
Utover 70- og 80-tallet ble konkurransen stadig hardere, og til slutt ble saft- vinråstoff- og syltetøyproduksjonen ved Løiten Brænderi lagt ned i 1989.
Etter dette kjøpte Løten Kommunale Eiendomsselskap husmassen. Spritproduksjonen var skilt ut som eget selskap og fortsatte som før. To av bygningene ble solgt videre, til Løten kommune (administrasjonsbygget, som i dag huser Løten Aktivitets- og Opplæringssenter) og til Hallvard Røhne a/s, som fortsatte med bærmottak i fryseridelen til 1998. Da ble både fryseriet og resten av husmassen kjøpt av Løiten Brænderi Eiendom a/s.

I 1995 kjøpte Norsk Potetindustri, NOPO, (nå HOFF NOPO) alle aksjene i spritselskapet, -og dermed rettigheten til lisensproduksjonen. For å oppnå stordriftsfordeler slo NOPO deretter sammen Løitens og Stanges spritkvote, og brente begge spritkvotene på Atlungstad brenneri i Stange. Dette representerte slutten på en æra, i og med at de siste dråpene er tappet av det ærverdige anlegget i Løten. Seinere ble også Atlungstad brenneri i Stange tatt ut av tjeneste. Praktisk talt all spritproduksjon i Hedmark foregår i dag på Strand brenneri i Moelv, mens Atlungstad, etter å ha fungert som reservebrenneri i noen år, har gjenoppstått som håndverksdestilleri med småskalaproduksjon.
Løiten Brænderi lever også videre. Spritproduksjonsanlegget står som da de siste dråpene ble brent i 1995, og fungerer i dag som autentiske kulisser for omvisning og underholdning. Lokalene etter saft- og syltetøyfabrikken inneholder i dag et bredt tilbud av forretninger og opplevelser. Sentralt i dette står Løiten Lys, som har blitt en helt spesiell opplevelse med sine fantasifulle lys og overdådige utstillinger, mens Bokloftet, lokalhistorisk forlag, bokhandel og antikvariat, fører alt fra Morgan Kane til Ibsen, spesialiserer seg på lokalhistorie fra hele landet.

Velkommen til "En Akevisitt"
Løiten Brænderi holder fortsatt en særstilling blant norske brennerier. Anlegget er i dag det eneste reisemål i landet med fast omvisningsteater. Dette skjer gjennom den unike enmanns teaterforestillingen "En Akevisitt" av Odd Magnar Syversen.
Det hele er lagt opp som en vandring gjennom spritbrenneriet der skuespilleren, med produksjonsutstyret som eneste kulisser og ved hjelp av lynraske kostymeskift, tar publikum med på en uforglemmelig runde. Gjennom skjemt og alvor er du i selskap med seks høyst ulike personer som har tilknytning til brenneriets og akevittens historie.
"En Akevisitt" har passert seks tusen tre hundre framføringer, og er Norges mest spilte teaterforestilling. Den står omtalt i den norske utgaven av Guinness rekordbok både år 2000 og år 2001.

150-årsjubileet i 2005 markerte vi selvsagt med stor festivitas!

Festen startet for alvor fredag 2. september. Da lanserte Løiten-Akevittens Venner i samarbeid med Arcus as den nye Hedersakevitt her på Løiten Brænderi. Hedersakevitten er spesialutviklet i forbindelse med 150-årsjubileet. Og det er vel ingen overdrivelse å si at den ble en kjempesuksess! 1855 nummererte flasker ble revet vekk fra vinmonopolene på 3 timer. Ytterligere 10 000 flasker ble lagt ut for salg i november, og de siste var solgt i januar 2006.

Den 22 oktober var nok en stor dag. Da ble den splitter nye 150års jubileumsberetningen, skrevet av Åse Krogsrud, lagt ut for salg. Boka er i storformat, har mange bilder og og forteller denne spennende og unike historien på en fortreffelig måte. Boka selges både hos Bokloftet og Løiten Brukt & Antikk.

I 2013 var det igjen duket for stor festivitas, for den 5. juni dette året var det 20 år siden premieren på en Akevisitt

Dette ble markert med blant annet stor jubileumsforestilling. Og på toppen av det hele ble det lansert en ny akevitt i denne forbindelsen også!

Arcus produsert i samarbeid med Løiten Brænderi Opplevelse en langtidsmodnet spesialakevitt i 1500 flasker. Den heter "Løiten, En Akevisitt 20 aar" og i følge de som har smakt den er den vanvittig god! Der for lengst utsolgt, og er svært ettertraktet blant samlere.

Ved 25-årsjubileet for en Akevisitt, kom nok en spesialakevitt ved navn "En Akevisitt 25 år". Den ble produsert på Atlungstad Håndverksdestilleri, og var "håndtappet og kontrollert av Halvor Heuch og Gotmar Rustad." Så vidt vites, finnes den fortsatt i Vinmonopolets bestillingsutvalg... (Desember 2019).